Richie har syklet videre

 Se turene i 2022 på

https://richiethecat2022.blogspot.no

Nachspiel i Østerdalen i tre akter

"Riksvei 3 fra Tynset til Elverum er en heller kjedelig veistrekning med mye trailertrafikk og lite å se", leste jeg et sted på nettet.

Det hørtes jo ut som et fint sted å dra på etterpåtur på sykkel, årets siste. Men det var akkurat borti der Richie the Cat skulle, for å krysse av 9 nye kommuner på lista si. Vi snakker Østerdalen, men la det være sagt med én gang: Dalen er bedre enn sitt rykte. Særlig om man inkluderer sidedalene og de alternative veistrekningene! 

DAG 1/3 - KALDT? JA.
 

Starting point: Lengst nord i Hedmark, og 600 m.o.h.

Klokka var blitt nesten halv tolv på formiddagen da mann og sykkel klev av det utdaterte lille togsettet fra Statens Jernvegar på lille Os stasjon. Det er svenskene som driver togene mellom Hamar og Røros nå for tiden, må vite. 

Turen skulle gå sydover, eller nedover, som noen ville sagt, over 30 mil på 3 dager, og da var det vel fint med litt medvind fra nordvest, som meteorologene hadde lovet kvelden i forveien. 

Slik ble det selvsagt ikke. Den første timen sydover på laaaange rette strekk, ble ledsaget av heftig SYDvestlig vind, altså motvind, som fikk godt tak i det åpne lendet. Heldigvis dreide det etter hvert i mer levelig retning, noe som gjorde at nachspielets første 94 kilometer kunne gjennomføres uten altfor stor slitasje. 

Kommunen Os, nesten nøyaktig 1000 kvadratkilometer stor, ligger aller lengst nord i tidligere Hedmark fylke. Den er definert som en fjellkommune, togstasjonen ligger over 600 m.o.h. Og til Røros i Trøndelag er det kun 14 kilometer. 

At det er kaldt i Innlandet, er vel ikke helt ukjent, her oppe for eksempel, var det minus 8 grader nattestid så sent som 9 mai i år. Kaldt, ja. 

Hu Matja står på sokkel i Os. Snakker vi jordmor-Matja? 

Kommunen har mange morsomme stedsnavn å by på, som Forollhogna, (som er en nasjonalpark), Abborpiggen, Vangrøfta, og Tufsingdalen. (en tufsing er visstnok IKKE en mellomting mellom tulling og tufs).

Ingen av disse steder var katten innom, derimot trillet han raskt forbi skiltet til Dalsbygda, home of langrenns-ikonet Therese Johaug. 

Dalsbygda fikk være til en annen gang, for plutselig dukket kommuneskiltet til Tolga kommune opp, og det var fortsatt motvind. 

Det morsomste med Tolga, er kanskje at hele 2/3 av arealet er snaufjell. Vegen var imidlertid flat og fin og dandert med markblomster, vinden begynte å dreie, og ved Tolga sentrum ble det mulig å ta en mindre trafikkert rute, på andre sida av Glåmå, som det heter her. Altså elva Glomma. 

Destinasjon: Tynset kommune. Her lå på 1600-tallet det som var landets første (av betydning) og største kobberverk. 

Tynset er ellers et av Norges absolutte kuldehøl, bortsett fra Finnmarksvidda har de tradisjonelt den kaldeste januarmåneden i hele landet. 

Om Tynset kan det ellers meldes at rådhuset bærer utnavnet "brunosten" og det er blitt kåret til Norges styggeste rådhus. Ikke mye å være stolt av kanskje, men de hadde i hvert fall Norges største spark-skulptur, den står i sentrum av kommunesenteret, er 12 meter lang og veier over 2 tonn. Jeg skriver 'hadde', fordi de i Farsund på Sørlandet fant ut at de skulle lage en enda større spark, så da var kanskje ikke dét så mye å være stolt av heller. 

Trivsel i Tynset. 

Okke som, i Tynset ble det en sen lunsj og bunkring av mat og drikke før turen fortsatte mot hjembygda til Kjell Aukrust, altså Alvdal. Kjell er selvsagt Flåklypas store far, med figurer som Ben Redik fy-Fasan, Solan Gundersen, Ludvig og co. på samvittigheten. Multikunstneren Aukrust var flink til både å tegne og fortelle, og mye er foreviget i Huset Aukrust, som ligger sentralt plassert langs vegen. 

Spennende konstruksjon i god Flåklypa-tradisjon inne på området til Huset Aukrust.

Solan og Ludvig ønsker velkommen. 

Før dagens hvilested på Gjelten bru camping måtte ytterligere en fjellkommune besykles, nemlig Folldal. Egentlig en sidedal til selve Østerdalen. 

Det gikk nå slakt oppover mot nordvest, og motvinden var med andre ord tilbake, uten at den skulle få det siste ordet, det gikk tross alt mot slutten på første dag. 

Funfact: Folldal er kommunen med Norges høyest beliggende kommunesenter. Tettstedet, med samme navn som kommunen, ligger 712 meter over havet. Så vet du dét. 

Ellers er Folldal kommune, der den ligger ved foten av Rondane og Snøhetta, vakker som få, med idylliske seterdaler og majestetiske fjell. Det er også en av de tørreste kommunene i Norge, og selvfølgelig også en av de kaldeste. I 2018 tok de rekorden for målt temperatur i en mars-måned i Sør-Norge: Minus 41.8 grader. I MARS, altså. Kaldt, ja. Det er jammen rart å tenke på at det for bare drøye 4 måneder siden var nærmere 60 grader kaldere her.... 

Kvelden ble tilbragt i ei enkel hytte nedved elva, og 'alle' var enige om at det hadde vært en fin tur, som det heter, Dag 1 hadde gått omtrent som bestilt. 

Men så ble det kaldt. 

Greit sted å lande for kvelden. Før kulda kom. 

DAG 2/3 - TIL NORGES BEST BEVARTE HEMMELIGHET

Det sier de i hvert fall selv, de som bor der. Mer om det om litt. 

Morgenen opprant, og det første jeg la merke til, var at det - helt riktig - var sabla kaldt. Det er ikke helt sant, for jeg hadde allerede hutra meg gjennom natten, ute av stand til å forstå at det faktisk går an å skru på varmeovnen i hytta før man legger seg. Da jeg våknet forfrossen og endelig skjønte det, var ovnen så treg at det ble morgen før det ble skikkelig effekt. 

Det var uansett altfor kaldt for de sommerlige gevantene jeg hadde satset på for denne turen. Gradestokken viste 6-7 grader, det var skyfritt og nesten vindstille, takk og lov for det siste, og at temperaturen ville stige til et anstendig nivå når sola fikk tak utpå formiddagen, det lå liksom i kortene. Vi er tross alt fortsatt i juli. 

Det ble en tidlig takeoff og en nærmest nedkjølt syklist som karret seg de 5 kilometerne inn til Alvdal sentrum, for en tiltrengt varm kopp kaffe på bensinstasjonen. 

Det kom godt med, for det var intet mindre enn sykkelsommerens lengste etappe som sto for døren. Da sykkelen ble parkert for dagen, viste telleren voksne 12,9 mil. 

Etter drøye 20 kilometer videre sydover langs en morgenstille Riksvei 3, delvis på deilig nylagt asfalt, var det tid for 6 kilometer med grussykling og heftige stigninger, så bratte at bakhjulet spinner når du står og trår. Et stykke opp i åsen lå den spennende natur-attraksjonen Jutulhogget. 

Jutulhogget er Nord-Europas nest største gjel, 2,4 km langt og 240 meter dypt, og det krysser kommunegrensa mellom Alvdal og Rendalen. Det kunne jo tenkes at noen følte seg utfordret om de ble bedt om å forklare hva et gjel var? Men det er altså en svært trang dal med bratte sider. Ravine, slukt, juv og canyon er andre ord på mer eller mindre det samme, og det oppstår når en elv, eller en flom av smeltevann fra en isbre, graver seg ned i berggrunnen. 

Jutulhogget er selvsagt gjenstand for mange sagn i folketroen, derav også navnet. En jutul er jo en menneskeskikkelse med overmenneskelig størrelse og kraft, en kjempesterk type som bodde inne i fjellet og lå i konstant krig med både mennesker og guder... 

Møte med en 'ekte' Jutul. Han sa ellers ikke så mye... 

Etter noen saftige nedoverbakker (alt som går opp, går ned) var det godt å få fast grunn (altså asfalt) under hjula igjen, og legge i vei rett sydover; 42 kilometer til det sjarmerende tettstedet Åkrestrømmen, der mitt husvære for dagen lå. 

Jeg hadde nå egentlig skiftet dalføre, og befant meg i Rendalen. Kommunen er stolt av seg selv, så stolt at de kaller seg for 'Norges vakreste og best bevarte hemmelighet'. Det er ikke snaut. Men jammen er de inne på noe. Dette var rett og slett, på mystisk vis, bare et godt sted å være. Ikke fordi det inntil i fjor var Sør-Norges største kommune i areal (nå er nye Ullensvang så vidt større), og ikke fordi man i Åkrestrømmen er omtrent nøyaktig midtveis mellom Oslo og Trondheim, det kan fort heller ha noe å gjøre med de trivelige folka som bor her. 

Rendalen full av prestekrager

Åkrestrømmen kalles, ikke ubeskjedent, "Østerdalens perle". Her drives et noe spesielt hovfiske av sik, og her har de også sin egen fiskefestival, men der går det kun i ørret. Elva Mistra, som renner ut her, har en av landets aller mest bærekraftige og rike stammer av storørret.

Men Richie var ikke på fisketur. Han skulle til Engerdal kommune og tilbake før kvelden senket seg.  56 nye kilometer, og jeg må si det ble en tøff affære. Kommunen er omtrent like langt utenfor allfarvei for en syklist som f.eks Tydal, Røyrvik og Lierne, en skikkelig innlandskommune. 

For å komme dit, må du opp på Renåfjellet, et aldri så lite mareritt når du har 74 kilometer i beina. Det gikk oppover i nesten 6 kilometer, med bakker på mellom 10 og 12% stigning, og det hele var IKKE noe kult. 

Ikke akkurat Richies drømmeskilting. 

Engerdal har lang grenselinje mot Sverige, store ødemarksområder, og huser størstedelen av Norges nest største innsjø, Femunden. The Cat snudde hjula etter en kort visitt, og satte kursen tilbake til Åkrestrømmen. Ei og annen hytte, ellers var det bare skog, skog, skog på stuntet mot Engerdal, se video under. 

I Åkrestrømmen ligger det et aldeles supertrivelig lite etablissement som heter Øiseth hotell. Oj, så godt de tok i mot den slitne syklisten. Jeg har skrevet om det noen få ganger før, at en sjelden gang i blant kommer man til et overnattingssted der man bare merker gode vibber med en gang, det er noe med mennesker og atmosfære. Øiseth hotell var et slikt sted. Det var fullt hus både inne og ute på spiseområdet, folk fra fjern og nær nøt dagens middag og andre godsaker helt til klokka 19. Jeg må nesten driste meg frampå med en påstand:

Øiseth hotell er kanskje det koseligste og triveligste overnattingsstedet jeg har hatt på Richie the Cat's sykkeltur i 2021. Og ekstra fint er det da, at det også skulle bli det siste. 

Solen skinner på Øiseth hotell. 

DAG 3/3 - GJENNOM ELVEDALEN TIL MÅLSTREKEN

Navnet på Østerdalen mellom Tynset og Rena, var i gamle dager Elvedalen. EN kommune vitner fortsatt om det gamle navnet, nemlig Stor-Elvdal. Som også er ganske så stor. 

Jeg skulle dit. Det sto igjen to kommuner på årets siste tur, Stor-Elvdal var den første. 

Det var en passe mørbanka katt som tok kvelden på Øiseth hotell i Åkrestrømmen, men når man får muligheten til å hente seg inn med god seng og god mat i rolige omgivelser, er det utrolig hvor fort det kan gå med restitusjonen.

Takk Monica, Johnny, Nora og alle dere andre på Øiseth hotell, dere gir begrepet vertskap en helt riktig dimensjon. Fortsatt god sommer! 

Ferdig oppslått på pianoet på Øiseth hotell. 

I Stor-Elvdal heter kommunesenteret Koppang, og for å komme dit fra øst, må man over et ikke akkurat lite høydedrag. De første 15 kilometerne var flate og fine, langs den mektige og 4 mil lange Storsjøen, men så dreide vegen vestover, og opp i høyden bar det. Plutselig var det varmt, gitt. Og varmere skulle det bli. 

Nydelige Storsjøen. Smal, men 4 mil lang.

Vel nede i Koppang ble det tid til en liten sightseeing, og man kunne registrere at det var rigget til markedsdag, det var bra med folk ute og kikket selv om klokka så vidt hadde passert halv elleve. 

Markedsdag i Koppang. 

Velkommen til elgens rike, lissom. 

Burde ha vøri en trivelig passiar. 

Bodene fikk stå i fred for katten, det var fortsatt nesten 6 mil retning syd som gjensto, og denne gang måtte det for alvor sykles på den sterkt trafikkerte Riksvei 3, den med all trailertrafikken.

Det ble noen varme og trafikkbråkete mil før skiltet til Rena sentrum endelig dukket opp. Jeg var inne i Åmot kommune, den siste av turens ni nye kommuner. Rena, startstedet for Birkebeinerrennet og rittet, er kommunesenter i Åmot, her har Richie stått på startstreken flere ganger tidligere. 

Denne gangen var det imidlertid målstreken som gjaldt. 84 km på turens siste dag. Nachspielet må sies å være slutt, det er på tide å dra hjem. 

Selveste Birkebeineren på sokkel i Rena. 

Takk for at du har fulgt meg på tur i 2021. Neste år fullføres forhåpentligvis et prosjekt som begynte som en kuriositet for 15 år siden. Siden den gang har det vært 446 kommunenavn i Norge. Nå har jeg bilde foran 424 av dem. Hvilke kan du se under fanen 'Kommunene'. 

Sjalabais, og takk for i år! 

Epilog - Dett var dett

Det var den store "må-dagen" i dag. På Richies sykkelturer dukker det gjerne opp noen slike dager, og det innebærer som regel at det er opptil flere ting man må rekke. I dag, for eksempel, ble de siste kilometerne på årets hovedtur syklet. Men for at det kunne komme til en snipp, snapp snute måtte syklisten stå opp tidsnok til å ha godt med tid til å måtte sykle 51 km til Andenes. Der måtte han ta ferga over til Gryllefjord for så å måtte ta bussen til Finnsnes, før han måtte sykle 16 kilometer til kommunegrensa til Senja og tilbake, før han til slutt måtte rekke hurtigbåten til Harstad. 

Utrolig nok gikk hele denne logistikkøvelsen helt som smurt.

Og dermed kan det settes punktum. 

Det var nesten som å kjøre en flik av interstate gjennom Midt-Vesten i USA i dag. Flere mil nesten rett fram, omtrent uten en sving, uten en bakke. Men med 9 grader, 11 sekundmeter sidevind og flere sure regnbyger var jeg både våt og kald ved ankomst Andenes. I Andenes går det ei sommerferge over til øya Senja, men noe venterom finnes ikke, så her var det bare å stå i blåsten i 20 minutter og vente til balja dukket opp. 

Akk ja, det er ikke bare undertegnede som ler av vær-spåmennene, som har tilgang til all verdens teknologi og remedier. De sliter fortsatt med å fortelle hvordan været skal bli om 6 timer. Ikke bare av og til, i det siste har de bommet så ofte at en mister tilliten.  I går, for eksempel, var både Yr og Storm enige om at det i dag skulle bli opphold en god del timer på dagen. Det ble det ikke. Det regnet faktisk mer enn det har gjort hele uka.  I morgen ser jeg at det meldes 'fare for styrtregn' på Østlandet. Det loves 'store lokale forskjeller', og budskapet er kort og godt 'følg med!'. Yeah, right. I tipping kalles dette helgardering. 

Men Skomakerstua i Risøyhamn var jammen et koselig sted. Takk for et fint opphold, Heidi og Sven!

Hele dette helt for seg selv. 

Ferga ankom eksotiske Gryllefjord i Ytre Torsken helt i rute. Plutselig var man på Senja, Norges nest største øy. Som bærer det superkule navnet Sážžá på samisk.

Gryllefjord seafront. 

I Gryllefjord har jeg vært på sykkeltur før, men det ble ikke tid til noe utvidet gjensyn. Eller en da capo av turen over øya til Finnsnes. Etter en kort liten visitt innom den eneste butikken, dukket bussen opp, den går bare to ganger om dagen, så her måtte tidsplanen følges til punkt og prikke.

Yttersida av Senja. Grønt hav. Fortsatt like vakkert. 

Vel framme i Finnsnes var det bare å hive seg på sykkelen sørover, til kommunegrensa og tilbake igjen, tiden var småknapp, i hvert fall om det skulle skje noe uhell med sykkelen. Senja kommune er forøvrig den nordligste av alle de med nye kommunenavn. Det er en sammenslåing fra 2020 av 4 andre kommuner: Lenvik, Berg, Tranøy og Torsken. 

Vel, 22 nye kilometer ble det, inkludert 6 km ekstra fordi sykkelbrillene ble kjørt fra i veikanten og måtte tilbake for å hentes. Det holdt akkurat med den hurtigbåten til Harstad.

Av en eller annen grunn ble det til at det hele kulminerte med et bilde sammen med han Ottar fra Hålogaland, på folkemunne kalt Ottar fra Lenvik. Den unge vikingen ruver i nordnorsk historie. The Cat ruver.... i høyden på et sykkel-nachspiel i Østerdalen. Og det kommer. Kanskje allerede i juli? 

Kommune nr 12 av 12. Gotcha! 

Takk for at du har fulgt meg på tur. Jeg kommer innom en gang til i sommer -  med en anekdote fra Hedmarken. 

🐱

Sammen med han Ottar i Finnsnes. 

På vindens vinger

- Det var jammen en kort sykkeltur idag, sa mitt reisefølge, uthvilt og fin ved ankomst. Og dermed satte hun punktum for sin sykling på denne turen, med nye drøye 5 mil på sykkelsetet.

Ja, ja. Sånn kan det gå. Med et par dagers trening, flat og fin veg nesten uten trafikk, og med for det meste god medvind i ryggen, kan selv den største skeptiker bli smått sykkelbegeistret. Men 5 mil er nå tross alt 5 mil uansett. 

Vi er altså ankommet koselige Risøyhamn på Andøya, og etter Richies begreper om sykkellivets gleder og sorger, er vi omtrent blitt båret hit på vindens vinger, for å bruke en poetisk vending.

Utsikt over Sortland, tatt fra toppen av Sortlandsbrua i formiddag. 

En stort takk til Chris og resten av crewet på Scandic Sortland, takk for kaffen, takk for forpleiningen, og takk for oss. Scandic, nytt og fresht med nydelig beliggenhet ved fjordkanten, må i særklasse være det beste overnattingsalternativet om man befinner seg i Sortland. Så vet du det. Riktig god sommer til dere!

Nok en gang lå det et stort obs over det som skulle skje i dag, sånn rent værmessig. Regn og regnbyger sto sent i går kveld og grein mot en på Storm.no sin side, så sko-overtrekk ble påsatt, for første gang på turen. Her var det bare å stålsette seg for hva som kunne komme. Men nok en gang snubla meteorologen kapitalt. Ikke en regndråpe, og det har ikke vært mer blå himmel enn.... enn siden båtturen fra Værøy til Moskenes i Lofoten. Det er sånn at man i begeistringen føler man kan tillate seg å spørre værmelderne: hva er det egentlig dere driver med??? 

Eksempel på "regn og regnbyger". 

Kommuneskiltet som viste Andøy, dukket opp omtrent halvveis. Plutselig var vi i den nordligste kommunen i Vesterålen, ja den nordligste i hele Nordland fylke. Andøya er det ultimate stedet for hvalsafari. Den kjekke kaskelotten, også kalt spermhval, sees visstnok på over 90% av guidede turer på havet her. 

Et av tettstedene på Andøya har også fått en spesiell oppmerksomhet det siste året. Det gjelder fiskeværet Bleik, ca ei mil fra kommunesenteret Andenes. Her ble realityprogrammet Alex og Aune, med det umake paret Alex Rosén og Aune Sand, spilt inn i 2020.

Tidvis trolsk over indre strøk av Andøya. Men absolutt ikke regn.

I Risøyhamn er vi blitt strålende sjekket inn av han Sven på den såkalte Skomakerstua, et etablissement med kafé, rom og kjøkken, og hjerterom, alt i ett. Her er det god kvalitet på alle måter og det beste: Vi har hele herligheten for oss selv. 

I morgen skrives siste kapittel, det er turens syvende og siste etappe. Reisefølget splittes for anledningen. Hun ene får gleden av å ta Hurtigruta til Harstad klokka 04.50, det blir jo en festlig start på dagen for et b-menneske. Katten derimot, skal sykle videre nordover øya, helt opp til Andenes. Derfra går det en sommerbåt over til Gryllefjord på Senja. Nye Senja kommune må med, som kommune nr 12 av 12 på turen. Om man så skal sykle over øya på nytt, helt til Finnsnes, der det utpå kveldinga skal gå en hurtigbåt til nettopp Harstad. Det ligger an til en 12 milstur. Puh. 

Slaraffenliv i Risøyhamn. 

Mot Dæhlie-land og tilbake

Jeg må nesten si det igjen. Å sykle i Lofoten og Vesterålen må være den utrente syklistens våte drøm. Det er flatt over alt. Nesten som Danmark. Eller Holland. Eller Smøla. Så også i dag, gjennom Sortland og Øksnes og ut mot Bø. 

Det siste TV2-værmeldingen lovet i går kveld, var en mørk sky med tre regndråper over Vesterålen og Senja. På godt norsk kalt drittvær. Mens det for resten av landet så helt fint ut. Dermed lå det an til en litt kjip sykkeldag, og mitt sykkelreisefølge kom tidlig til konklusjonen at det heller var på sin plass med et lokalt slektstreff enn å drive og reke langsetter vegen i 66 kilometer.  Det var nok for så vidt et godt valg, men da dagen opprant, var asfalten knusktørr, himmelen var dandert med 50 shades of grey, de lave tåkeskyene var borte, og vinden var mild og moderat. Og slik holdt det seg dagen gjennom. Nok en meteorologisk skivebom der altså, gratulerer med den. For the Cat var gevinsten 66 veldig behagelige kilometer og en tidlig dusj. 

Noen hytter har så fin beliggenhet at det er fristende å parkere sykkelen... 

Det var en gang.... 

Ute i Bø kommune kalles folk for Bøfjerdinger, og det kan kanskje høres besynderlig ut, men alternativene er minst like rare (som Bøbygging, eller Bøing). Bøværing hadde kanskje vært bedre. Innbyggertallet er mer enn halvert de siste 60 åra, men hey, nå har selveste Bjørn Dæhlie meldt sin ankomst og blitt Bøfjerding. Hvem vet, med nye skatteflyktningregler kan Bø i Vesterålen kanskje bli Norges svar på Monaco? 

Norges første kjente kvinnelige forfatter fra Nord-Norge het Regine Normann (typisk quiz-spørsmål) , hun var forøvrig også Bøfjerding. Så vet du det. 

Ellers er selveste Draugen stor i Bø. Du vet... denne gjengangeren som druknet og aldri kom i kristen jord. .... Draugen står usedvanlig sterkt her, så sterkt at kommunen kalles 'Eventyrkommunen'  på grunn av alle sagn og fortellinger om Draugen. Til og med i kommunevåpenet illustreres 'den halve båten til Draugen'. 

Honnør til Eventyrkommunen. 

Rett etter kommuneskiltet kan man sykle inn i en ugrei tunnel i oppoverbakke (dagens eneste), der fant the Cat det betimelig å snu og trille tilbake i Øksnes kommune. Eller Ikšnášši som det heter på nord-samisk. Der kommunesenteret heter Myre, og der alle snakker nordlandsdialekt med amerikansk 'r'. Det gjør de nok flere steder i Vesterålen, og det er ganske sjarmerende. 

En annen, og kanskje mye mer kjent nord-norsk kvinnelig forfatter kommer fra Øksnes, nemlig Herbjørg Wassmo. Her finnes også det ikoniske fiskeværet Nyksund, og her ligger Dronningruta, en spektakulær fjelltur som selveste dronning Sonja har gått mange ganger, derav navnet. Den har også Richie the Cat gått, denne delen av Vesterålen er i det hele tatt noenlunde kjente trakter siden min bedre halvdels morsfamilie kommer herfra. 

Langt inni Øksnes i dag. 

Nå nærmer Richie the Cat's hovedsommertur seg nok en gang slutten. To kommuner av 12 gjenstår. I morgen bærer det over Sortlandsbrua og over til Andøya, destinasjon Risøyhamn. Det er ca 55 km dit, og ja, nå er det ingen pardon, alle skal med. På sykkel, altså. 

En slæppoff på terrassen på Scandic Sortland
etter dagens solotur. 

Til den blå byen

Det var et regntungt Svolvær som ønsket 'velkommen' til nok en dag på sykkelsetet. Ikke sånn at det høljet ned, det var mer at det var en ny dag med lave, tunge tåkeskyer, bare at denne gang inneholdt flere av dem en god dose regn. Tiltykning til regnbyger, som meteorologen kanskje ville sagt. 

Vått og stille på torget i Svolvær i morges. 

Det var uansett bare å begi seg avsted igjen, videre nordover langs Nasjonal Turistveg  E10. 

Der dukket etter en stund synet av Sildpollnes kapell opp, der det ligger ytterst på en odde. Gudshuset fra slutten av 1800-tallet er kanskje mest kjent som et nydelig fotomotiv når man kommer sydfra, for ellers har det de siste åra bare vært spetakkel med det. 

Sildpollnes kapell. Klassisk Lofoten-motiv.

Ved kapellet ligger også avkjøringa til Laukvik. Den drøye 3 mil lange veien på vestsida av Lofoten gir kanskje den fineste sykkelopplevelsen av dem alle her. Veien er smal og jomfruelig hva trafikk angår, og bukter seg langs kystlinja før den igjen kobler seg på E10. 

The Cat hadde ikke tid til omveien, og dessuten var det fortsatt en viss sannsynlighet for å bli klissvåt. (Noe han selvsagt skulle bli uansett.) I stedet passerte han Lofotens høyeste fjell Higravstinden ved den lille bygda Laupstad, innerst i den vakre Austnesfjorden. (Austnesfjorden rasteplass er for øvrig omtalt som en turistattraksjon der den ligger langs E10.) Videoen under er tatt deromkring. 

Så trillet mann og sykkel over i Hadsel kommune, og det blir etter hvert tid for litt fergeavslapping (det var et morsomt ord) på strekningen Fiskebøl-Melbu. Vel over fjorden, var det bye bye Lofoten og hello Vesterålen, for alvor. 

Det er nydelig også i Vesterålen. De 15 kilometerne videre til kommunesentret Stokmarknes begynte kjekt og greit, men det skal sies at det kom ei fryktelig regnbyge langs vegen der, det ble som å stå i en kald dusj i en halvtime. Dermed var det 'ei drukna katte' som ankom byen og fikk inntatt dagens lunsj på et bakeri. 

Bakkesoleie. I eng etter eng langs vegen. 

Og hundekjeks. Overalt hundekjeks. 

Trolske tilstander ved Laupstad i formiddag. 

Stokmarknes kaller seg "Hurtigrutas fødested" fordi min nesten-navnebror Richard With kalles Hurtigrutas far (altså grunnlegger). Og ganske riktig, Stokmarknes var hans sted. I dag finnes museet Hurtigrutas Hus i byen, en ganske spektakulær bygning ved kaikanten... 

Hurtigrutas Hus til høyre i bildet. 

Skikkelig velkomst. Richard With, altså. 

Syklingen fra Stokmarknes til bestemnelsesstedet Sortland ble en aldeles nydelig affære, med lett medvind i ryggen og nærmest paddeflat veg. 

Majestetiske Hadselbrua. Myk forsering. 

Så til overskriften. Sortland kalles, ikke bare på folkemunne, for "Den blå byen" . Det er ikke fordi uvanlig mange stemmer blått her, men fordi veldig mange av husene er blå, i forskjellige varianter. Det er MYE som er blått i Sortland. 

Vi er blitt tatt imot på strålende vis på Scandic Sortland, som må sies å være Sortlands nye stolthet. Hotellet ligger vakkert til nede ved fjordkanten, og er på alle måter nytt og moderne. Her var det kjærlighet ved første blikk for kattens del, så voldsomt at det bookes en ekstra natt i pur glede. 

Blått både her og der i Sortland. 

Dermed blir også reisen til Andøy og Risøyhamn utsatt én dag, det gir bedre korrespondanse med tanke på siste etappe (Senja) og gjør at morgendagen i sin helhet kan vies kommunesanking i Vesterålen. 

Bø og Øksnes, nå skal dere 'sykkeltas'!

På vei mot tidligere tider

Ok, så før den overskriften blir altfor kryptisk, her kommer en personlig opplysning. Oldemora mi vokste opp på prestegården i Kabelvåg. Og hun var ikke datter av presten, for å si det sånn. Mormor, som i tidlig alder "emigrerte" til Bodø, er døpt i Lofotkatedralen. (mer om den om litt). Og jeg har aldri vært på disse trakter før. Det er nok mest fordi.... fordi det er ingen igjen. Ingen spor. Men vi snakker altså Kabelvåg, 6 km syd for Svolvær. Det var dags for besøk. 

Det var ikke alle som våknet på Brustranda Sjøcamping i morges, som hadde like lyst til å sette seg på en sykkel, "for å si det sånn" en gang til. Det kan ha flere årsaker. Som at "noen" var sliten i kroppen etter gårsdagen (hun toppet det likevel i dag, med nye 54 km på sykkelsetet). Eller at det var grått og hustrig ute, det blåste, og termometeret viste 9 grader. Eller at hytta var god og varm og bekvemmelig. Skulle man ikke kanskje heller ta en hviledag, og bare lese og strikke og ta det med ro? Nei, det skulle man så visst ikke. Her skulle det sykles. Igjen. Basta. 

Ingenting å si på dette husvære.. 

Stonehenge light på Brustranda. 

Vi var av gårde i 11-tida, og skynder oss å si takk for oss til Randi og Ann for det fine oppholdet på Brustranda, riktig god sommer til dere. 

Vegen langs sjøen var veldig flat og fin og idyllisk de første 2 mila, og med vinden i ryggen ble det rett og slett en nydelig start på sykkeldagen. Denne strekningen, en del  av det som gjerne kalles Valbergveien, kan virkelig anbefales i Lofoten, og det sier jeg fordi jeg har sykla noen veier i landet vårt, og fordi den ikke engang står på lista over de fineste sykkelrutene. Her må man med andre ord ty til begrepet "bortgjemt perle".

Eksempel på utsikt langs Valbergveien. 

Etter hvert dukket imidlertid  E10 ubønnhørlig opp, og da var det ingen bønn. Drøye tre mil med mye trafikk og tidvis frisk motvind. Aller friskest over Gimsøystraumen, der vindmåleren viste 13 m/s.  

Gimsøystraumbrua bød på friske vindrosser. 

Vi var uansett over i Vågan kommune. Det er faktisk Nord-Norges største oppdrettskommune. Både ho Kari Bremnes og han Sondre Justad er herfra, Kari fra Svolvær og Sondre fra Henningsvær.

Eter noen friske timer i vinden blant trailere og bobiler og andre motoriserte gjenstander, kunne vi endelig svinge innom fine Kabelvåg. Stedet er fullt av historie, også av det personlige slaget. Herfra stammer altså deler av morsslekta mi. Den fantastisk flotte Vågan kirke, også kalt Lofotkatedralen, ble innviet i 1898, ligger her. Med over 1100 sitteplasser er den en av landets største kirker. 

Lofotkatedralen i Kabelvåg. Her ble mormor døpt. 

Stille på torget i Kabelvåg i dag. 

Vel framme i Svolvær var det fint å kunne rusle innom et par gallerier (det er ganske mange av dem), ta en velfortjent middag, og avslutte med en ny rusletur: Ut for å se statuen Fiskarkona, den står ytterst på moloen ute på Svinøya, ei lita øy med bruforbindelse rett utenfor sentrum,.

Svolvær er ellers for mange synonymt med havfiske og fjellvandring. Fjellet Svolværgeita, Lofotens råeste topp, er godt nok kjent fra 71 grader nord. Og så har du sherpatrappa som leder opp mot formasjonen Djevelporten og fjellet Fløya, 590 m.o.h. Men sorry ass', rakk ikke, eller prioriterte ikke. Alt ettersom. Det var denne syklinga som gjaldt. 

I kveld står boknafisk på menyen, etter tips fra min venn Tuco Ramirez, på etablissementet med det talende navnet Restaurant Kjøkkenet. 

I morgen forlater vi Lofoten, og setter kursen mot Vesterålen. Det er en lang etappe, over 10 mil. Det kan derfor for enkelte være høyaktuelt med ei ny innlagt lita bussetappe. Det er i så fall vel fortjent. 

Katten derimot, blir uansett å finne syklende nordover. 

Destinasjon Sortland. Går det bra, tro? 

Scandic Svolvær har en ikke helt ueffen beliggenhet. 
Gratis bonusnatt. Og balkong med sjøen rett under. 

Beachparty, anyone?

"Det er midnattssol og solen går ikke ned i dag," sto det på Storm.no i går. Gjett om. Bildet under, tatt klokka 00.38 utenfor Reine sør i Lofoten, sier i grunnen alt. 

Er ankommet Brustranda Sjøcamping i nærheten av Valberg, godt unna trafikkerte E10, etter 74 km på sykkelen. Og hvilken nydelig plass også dette er. 

Man snakker om at Lofoten er stedet for postkort -og panoramabilder, med sandstrender, stupbratte fjellvegger og trange fjordarmer med små grupper av bosetting. You bet. Kunne tatt ørtenhundreogfjaksen bilder av herlighetene, men siden dette er en god gammeldags tekstblogg, får det holde med et par små drypp. 

Dagen begynte etter litt for få timer på øyet i turistperlen Reine, det idylliske fiskeværet som ligger så malerisk plassert ved foten av Lofotens kanskje mest populære fjell, Reinebringen. Fjellet fikk stå i fred for oss i denne omgang. 

Tettstedet med Norges korteste stedsnavn, Å, aller lengst syd, fikk heller ikke besøk, ferden gikk derimot nordover gjennom Moskenes kommune, kjent også for Moskenesstrømmen, omtalt som en av de kraftigste havstrømmer i verden. Det sies at båter med opptil 10 knops fart ikke greier å forsere den motstrøms.

Dette er kommunen som gjerne fortatt vil bli "gift", men som det kan virke som om ingen vil ha. Det er nok en fordel, her som ellers, at litt penger er inne i bildet. Det kan gjøre at en fremstår som litt mer attraktiv. Så kan man mene hva man vil om dét, men god råd er i hvert fall ikke akkurat Moskenes sitt største salgsargument, skal man tro media.

Nabokommunen Flakstad var neste, de har vært tvangsgiftet med Moskenes før (i 1964). Ryktene forteller om 12 års krangel før Stortinget omsider godtok separasjon.

Akk, ja. Flakstad. Skilsmissekommunen. 

Her ligger Nusfjord, et av Norges eldste og best bevarte fiskevær. men her er også kommunesenteret Ramberg, som byr på en av Lofotens aller flotteste strender. Skru opp varmen 10 grader, og den hadde vært ideell for et beachparty. 

Fantastiske Rambergstranda. Stort beachparty-potensiale. 

Mitt reisefølge, fortsatt like utrent, (men det kommer seg), fikk lov å "stå han av" i Ramberg etter 25 km på sykkelen, og ta ei lita jukseetappe med bussen, til Leknes. Og da var vi plutselig i en ny kommune: Vestvågøy. Etter en bedre bensinstasjonsmiddag og litt bunkring i Leknes, hev hun seg på sykkelen igjen og ble med de siste 17 kilometerne til bestemmelsesstedet. Med til sammen 42 km sykling med 10 kilos sykkelvesker synes katten det sto respekt av prestasjonen. 

Vestvågøy, ja. Her ligger Nordlandssykehuset Lofoten, og herfra kommer egentlig han Mini Jacobsen, han med saltoen som spilte 65 landskamper for Norge. 

Her ligger også det sjarmerende fiskeværet Stamsund, men det hadde blitt en omvei, så nedom der rakk dessverre ikke The Cat denne gangen.
Vestvågøy er berømt for strendene sine. Stranda Utakleiv, for eksempel, er kåret til Europas mest romantiske badestrand. Men den ligger også dessverre far off course for en syklist, en 20 minutters biltur i feil retning ble for drøyt på denne sykkelturen.

Vel ankommet Brustranda Sjøcamping er sykkelfølget innlosjert i ei flott oppgradert hytte rett ved vannkanten. I sannhet en idyll ved hav og fjell. 

Et ørlite glass Prosecco, medbragt fra polet på Leknes, synes å være på sin plass.

I morgen går sykkelturen videre nordøstover, til Lofotens "hovedstad" Svolvær, med et innlagt stopp i "forstaden" Kabelvåg. Og tenk, det er fortsatt ikke meldt regn av betydning.

The Cat avslutter dagens epistel med å heve glasset til deg som leser dette, og sier: God St.Hans!

Ny venn på Brustranda Sjøcamping.
Også kjent som måsegget som overlevde.